Informasjon

Vidar Mørch

  • 15.03.1953 - 05.08.2017

Når livet vender

Min kjære ektemann, kjæreste og aller beste venn &lt;3 Så brått og uvirkelig at du har forlatt dette livet.<br /> Vi skulle jo på den turen vi hadde snakket om i mange år,- gå i fjellet og leite opp moskusen,- og du skulle få tatt det perfekte bildet.<br /> Du sluttet tidlig på jobb på fredag. Da du hadde kommet hjem lå jeg i hagestua å sov. Du hadde pakket ferdig og kom ut å vekte meg med et kyss. Vi hadde det ikke travelt. Så vi lå der en stund i hverandres armer. Vi gledet oss til turen, dette var jo julegaven fra meg til deg. En Moskussafari for to, hvor du kunne ta med deg den du ville, men jeg ble den heldige. Vi tok tidlig kveld på Hjerkinn etter å ha kost oss med "Snøhettaburger", rødvin,- og du selvsagt et glass Cola. Ikke vin må vite.<br /> Tidlig oppe lørdag morgen for å nyte en god frokost og smøre oss nistepakke for en lang dag i fjellet. Været var ok, og som vanlig sjekket du på mobilen hvordan det ble utover dagen. Med sekker på, og du med fotoapparatet på plass, dro vi avsted i et følge på 14 personer. Selfien ble tatt med fjellene i bakgrunnen og alt skulle bli så perfekt. &nbsp;Men denne turen skulle ikke bli så lang.<br /> <br /> Jeg merket at du ble hengende litt etter,- i grunnen ganske vanlig. Du skulle jo ofte få satt på "sporing" av turen , sjekke fotolinser eller noe sånt, men da jeg snudde meg for å se etter deg sto du med hendene i siden. Jeg lurte på om du var i dårlig form, men du sa at du bare ble llitt andpusten opp den lille kneika vi gikk. Jeg gikk i mot deg og du mot meg, du måtte hvile igjen etter bare noen få skritt. Jeg sa jeg går å varsler turlederen om at vi avslutter og tar det en annen dag. " Men du kan jo bare gå" sa du. Så segnet du om i armene mine. Hjertet sluttet å slå og du forlot dette livet. Vi prøvde det vi kunne, jeg og flere i turfølget, ikke minst luftambulansen og de 2 ambulansenes personell. Du fikk den beste hjelp umiddelbart og du fikk den lenge, -men vi kunne ikke få deg tilbake. Jeg har mistet en fantastisk mann og Jens Otto, Tove Helen og Hans Petter en fantastisk stefar. Barnebarna en omsorgsfull, leken og turglad Bestefar. Vi møttes i 1990 , nyskilte var vi begge, og jeg hadde 3 små barn. Du tok sjansen, -heldigvis, og vi flyttet sammen etter hvert. Du tok til deg mine barn som dine egne og nå har de gitt oss 5 fantastiske barnebarn og 2 bonusbarnebarn. Vi var så heldige syntes vi!<br /> Mye lek og mange turer i mark og fjell med barnebarn med sekker på ryggen,- og fotoapparat som bestefar. I 1998 måtte jeg fri til deg. Du mente i mange år at vi godt kunne gifte oss, men da måtte JEG fri. Jeg fikk ja, og på våren samlet vi våre familier til fest. Du med din familie fra Svolvær. Eiegode svigermor, mamma Torbjørg og svigerfar pappa Arvid, og dine to søstre Randi og Bodil kom på&nbsp; kombi-fest. Konfirmasjon og bryllup samme helg. Med våre flotteste venner som forlovere, Jorun og&nbsp; Eirik . Da jeg møtte deg i august 1990 hadde du akkurat gjort deg ferdig med økonomiutdannelse på TØH. Du hadde ikke fått deg jobb, men det løste vi med at du ble min "barnepike", så jeg fikk jobbet. Etter hvert ble de salg av forsikring en periode, før du fikk et engasjement i Trondheim kommune med å prøve å finne jobb til de som ikke så lett fikk det på Sysselsettingskontoret ,- senere ELAT <br /> Så fant du din nisje. Merkantil ansatt på skole, hjemmetjeneste og så på sykehjem. Og ikke minst din store interesse for data. Du hadde datakurs på kveldstid for både unge, gamle og mennesker med ulike funksjonshemminger. TÅLMODIG&nbsp; er signalordet som betegner deg. Og det måtte du jo være kjære du hvis du skulle leve med din "propellfrue" Jorunn. De siste 10 årene har du jobbet på sykehjemmet her hjemme på Leinstrand. Du trivdes veldig god, og noe av grunnen var nok at du nå hadde 2 stk&nbsp; Jorun å dele dagene med. Jorun , vår beste venn, på Nypantunet, og Jorunn her hjemme. Ikke sant,- det var sånn? I 2005 fikk du et alvorlig hjerteinfarkt og&nbsp; hjertet ble skadet. Men du, - du mistet ikke motet. Du trente deg opp og så lyst på livet. Du skjønte ikke at vi rundt deg var bekymret innimellom for du mente du aldri vært så frisk i hele ditt liv som nå! Og det hadde du nok rett i. Men veien til å bli frisk var ikke bare egentrening på tredemølle og apparater i kjellerstua,&nbsp; men også de ukentlige kveldsturene med "Onsdagsklubben". Vår flotte gjeng på 10 personer som har slitt sko i fjell, mark og i by. Du har de siste årene vært "motoren" og møtte alltid opp kl 18:00 på Bunnpris Klett. Når vi andre kunne synes det var for kaldt, regnet for mye eller hadde andre unnskyldninger, stilte du med sekk, kaffe og noe munngodt. Fotoapparat var bestandig med. Du har foreviget så mange gode stunder for oss.&nbsp; De er gode å se på nå når alt virker så meningsløst.<br /> <br /> Du skulle jo jobbe til du ble 76 år, for da ville vi bli pensjonister samtidig. Du din luring, - du hadde sikkert fått overtalt kommunen til å beholde deg.<br /> <br /> Du skulle også leve til du var minst 100 år, så jeg ikke skulle bekymre meg for mine 90 år og alderdommen. Du skulle sørge for at jeg kom meg ut, og du skulle trille meg til Vassfjellet i rullestol så jeg kunne komme meg på fjellet selv om beina ikke skulle holde så lenge.<br /> Ja, du og Ove, vår turvenn og gode nabo, spøkte med at hvis du ikke klarte det alene, så skulle han hjelpe til,- ..... men ups,- så kom dere til å glippe taket på rullestolen og der for jeg nedover fjellsida. Ja, ja, ...der for hun :-) Dette er deg i et nøtteskall .. en lun og god humor. Kunnskapsrik, god hukommelse (du husket alle "uvesentligheter" når vi andre hadde glemt det vesentlige). Alle som spurte om noe fikk et svar fra deg. Ikke bare ja, eller nei eller andre korte svar. Du fortalte en hel "historie". Dette har vi som savner deg så inderlig ledd mye av di siste dagene. <br /> Du kunne fikse det aller meste. Ikke ofte vi trengte fagpersoner til å hjelpe oss. Vi jobbet god sammen med både husarbeid, hagearbeid, snekring og det meste. Et skikkelig TEAM.<br /> Du likte godt å lage mat og laget deilig middag av "ingenting". Kaker og brød ble tryllet frem i kjøkkenmaskinen. Jeg har jo ikke min styrke der kan man si...<br /> Det var du som vasket klær, jeg brette og la bort.<br /> Lurer på hvordan jeg skal huske på at klær ikke blir rene lengre ved bare å legge dem i skittentøyskurven ???<br /> <br /> <br /> Takk for at du gav meg 27 fantastiske år av ditt liv.<br /> Jeg elsker deg herfra til evigheten! &lt;3 &nbsp;Din Jorunn &lt;3