For min far og for oss barna har det aldri eksistert en verden uten Sverre. så de siste dagene har vært spesielle for oss alle.
Sverre var 8 år eldre enn min far, han fra Sørnes, pappa fra Ukkelfora, å i et bittelite samfunn som Sørnes og Ukkelfora er, så var vennskap mellom naboer naturlig, om ikke livsviktig.
Vi har hørt utallige historier om Petter (far til Sverre), om Sverres mor, om søsknene hans. Vi har sittet som lys å hørt disse "eventyrfortellingene" om liv på godt og vondt, langt fra vårt, men ikke lenger enn at vi kunne oppleve litt av magien hver sommer da vi var i Ukkelfora og gjerne et par turer til Sørnes. De gangene Sverre var på Jarlen samtidig som vi var i Ukkelfora, var ekstra fine, for Sverre var litt vår.
For Sverre var faktisk litt vår. Vi barna kan ikke huske annet enn at vi hadde Sverre og tidligere Marie i livet vårt. De var der alltid. De stilte opp i bursdager, konfirmasjoner og kanskje også en lørdag innimellom. Det var alltid stemning i huset når de skulle komme. Var vi heldige fikk vi også et glimt av Per Atle, men med stor aldersforskjell mellom oss, så synes nok vi barna at han var mer interessant enn hva han syntes vi var, i tillegg var det 3 av oss barna, og vi var nok heller ikke lydløse.
Vi husker hytteturer på Sunde, hvor Marie og Sverre hadde hytte og hvor vi leide hus i nærheten. Disse somrene er kjære barn og ungdomsminner. Vi var alltid så mange, vi hadde med oss egne venner og vi ble venner med Marie sine tantebarn, Mona og Arild. Vi var en hel gjeng som bare hadde det gøy og kosa oss.
Da Marie og Sverre ble besteforeldre ble vi vitne til en enorm glede, ingen kunne vært mer stolt av Ingrid enn det de var.
Alvoret slo inn i 1999. Sverre ble dårlig, beina ville ikke være med han slik som tidligere. Alvorlige diagnoser ble stilt, den hverdagen de kjente, skulle ikke bli som før.
I en alder av 64 år ble han avhengig av hjelp, man kan bare tenke seg at dette var grusomt for Sverre som var så aktiv og hjelpsom.
Det ble flytting til leilighet, og det ble en helt ny situasjon.
Dessverre så ble det bare knappe 10 år i leiligheten før Marie forlot oss alle. Når vi stod der med sorgen vår, tør jeg ikke tenke på sorgen Sverre følte. Men for oss så så det ut som om Sverre tok ansvar og Spania ble redningen. Her ferierte han i lange tider av gangen med sine kjære søsken som han satte sånn pris på.
Sverre har kanskje ikke vært den flinkeste til å si med ord at han har satt pris på mennesker han hadde nært i livet sitt, men han har vist det med smil, med latter og med omsorg. Du var aldri i tvil om at han koset seg eller satte pris på at man kom på besøk.
Å skulle skrive minneord om vår kjære Sverre er både vondt og godt. Vondt fordi en kjær, kjær venn har forlatt oss. Og fordi en rik historieforteller ikke skal fortelle innlevende historier om livet mer. Godt fordi vi sitter igjen med minner, verdifulle minner.
Kjære kjære Sverre, vi er så takknemlige for å ha fått hatt deg i livet vårt.
Kjære Per Atle og Ingrid, takk for at dere delte Sverre med oss.
Varme klemmer fra
familiene Haugan, Fjeldseth og Holvik
Vis mer
Vis mindre